Anmeldelse: Ra.One (2011)

RA.ONE VISES 6. MAI PÅ LILLEHAMMER KINO

Jeg er ikke noe særlig kjent med Bollywood, men da Tromsø Internasjonale Filmfestival satte opp Ra. One, hvor sci-fi-sjangeren er blitt integrert inn i Bollywood-konvensjonene og blitt kjent som Bollywoods dyreste blockbuster noensinne. Om dette høres latterlig ut, er det fordi det er det, men den hindrer den absolutt ikke i å være fantastisk underholdning.

Til tross for hva eksponeringsnivået kan få oss til og tro er ikke Hollywood den største filmindustrien i verden. Selv om Hollywood fortsatt dominerer inntekter og eksport, utkonkurrerer Bollywood amerikanerne ved å slippe nært dobbelt så mange filmer hvert år. Grunnen til at de indiske storproduksjonene likevel ikke er fremtredende i vår egen filmkultur ligger i at de fleste av Bollywoods konvensjoner er fremmed for oss, og kan derfor lett bli forvirrende. Det vi hører om dem er for det meste at de er pretensiøse, og fylt med romantikk og spontane dansenumre, så når det viser seg at Bollywoods dyreste produksjon er mer eller mindre direkte inspirert av vestlige blockbustere vil den logiske tankegangen være å kombinere ideene om Bollywood og Hollywood.

Den mest vanlige reaksjonen fra et vestlig publikum vil nok derfor være å se på dette konseptet som en latterlig kulturmiks. De vil ha rett. Med sin veldig kritiske mottagelse i hjemlandet, sin latterliggjorte mottagelse i utlandet og en snittkarakter på 4.8 på IMDb er Ra. One ikke lett å stille seg positiv til. Det er derfor nøyaktig dette jeg vil gjøre.

La meg få dette sagt først: Ra. One er bare det enkeltindividet legger i den. Selv om jeg personlig finner filmen utrolig kul, har Ra. One har en så lang liste med problemer at om jeg skulle utdypet alt som er galt med den, ville denne artikkelen bli lenger enn de fleste finner behagelig å lese.

Den mislykkede spilldesignernerden Shekhar må finne opp et revolusjonerende spill for at kompaniet ikke skal bli omgjort til en restaurant, og bruker sønnens idé om et spill hvor antagonisten er uslåelig. Komplikasjoner oppstår, når skurken Ra. One bryter seg ut av mediet og drar til vår verden for å drepe Shekhars sønn, og avslutte et påbegynt spill. Verdens eneste håp er spillets helt, G. One. Alt dette er basert på regissør Anubhav Sinhas tresiders historie inspirert av en reklame han så.

Dette er ikke bare et plot som ble oppbrukt med en gang allmennheten forsto hvordan internett fungerte, det er til tider bare direkte kopiering fra mer kjente filmer. Filmens andre halvdel er for eksempel Terminator 2, som iblant blir avbrutt av musikknumre. Skal man først stjele, kan man like gjerne ta fra de beste. Noen andre gode eksempler er TRON, Superman-filmene, diverse andre superheltfilmer, og minst én film om et løpsk tog. Sinha omtaler selv filmen sin som en av de mer originale superheltfilmene.

Et annet av Ra. One sine fremtredende elementer er den evige, lite subtile produktplasseringen. Allerede før filmen starter er det ikke mindre enn tre sider av sponsorenes logoer. Og som om det ikke var nok er det noen ekstra linjer med tekst som viser til en rekke med Public Service Announcements som blir gjentatt flere ganger i tilfelle vi glemmer dem i løpet av 135 minutters spilletid. Alle bilene er av samme merke, og et av filmens emosjonelle klimakser handler om at røyking er farlig.

Den eneste av skuespillerne som virkelig driver dette er Shah Rukh Khan, som spiller dobbeltrollen som nerden Shekhar og superhelten G. One. Khan er visstnok kjent som «Kongen av Bollywood». Ansiktsmimikken og kroppsspråket Khan utviser i de to fullstendig forskjellige rollene viser at han er uten tvil en av de beste, så selv om dialogen hans er cheesy nok til at musene begynner å lukte det, har han stor nok autoritet til å bære filmen på egne skuldre. Han leder også et knippe meget interessante dansenumre som i kjent Bollywood-stil hopper ut fra det blå. Jeg hadde definitivt ikke ventet en indisk rap-versjon av Stand by Me, eller å se Akon kreditert på to av sangene.

Det er derimot ett stikkord som redder Ra. One: Selvironi. Midt oppi dansenumre og cheesy skuespill ligger det en viss parodisk tone. Det er en helt spesiell underholdning som blander so bad it?s good-sjangeren, hvor uforutsette øyeblikk av lav kvalitet gir en egen form for moro, sammen med fantastiske, tegneserielignende actionscener som kan sammenlignes med for eksempel Scott Pilgrim vs the World. Når helten for eksempel løper på siden av et tog, mens han roper «Don?t try this at home» til ungene han passerer, og indisk rockemusikk spilles i bakgrunnen er det vanskelig å unngå å fryde seg. Jeg var tydeligvis heller ikke den eneste som nøt det, da flere scener fikk applaus fra salen, og latterbrølene var langt fra sjeldne.

Det som derimot er det interessante er hvordan dette ikke ville fungert noe annet sted. Mye av appellen er, som nevnt, hvordan en blockbuster som dette ikke passer fullstendig inn i Bollywood-systemet. Om den hadde blitt laget i Japan ville ingen blitt overrasket, og om den hadde hatt opprinnelse i USA ville det vært en alt for åpenbar parodi. Møtet mellom Bollywood og Hollywood gjør hybridfilmen til en humoristisk sjeldenhet jeg håper på å se mer av i fremtiden. Når jeg ser på denne bakgrunnen ville jeg ikke blitt overrasket om Ra. One ender opp som en kultfilm.

For å oppsummere: Når man stjeler elementer fra de beste og caster «kongen», kan resultatet fort bli god underholdning, spesielt om man velger en handling publikum allerede fant latterlig i det øyeblikket allmennheten forsto at informasjonsmotorveien ikke var en faktisk motorvei på innsiden av datamaskinene. Ra. One er latterlig og usammenhengende, og jeg elsker den for det. Det er en filmopplevelse jeg kan anbefale til alle som vet å nyte en film for den underholdningen den er.


Karakter: Ni av ti.

Se også Three Monkeys-episoden fra TIFF hvor vi diskuterer filmen:

Kinofilmer 2012

And so it begins. Som årene før vil denne listen oppdateres så ofte som mulig, og vil inneholde alle filmene jeg har sett på kino i 2012.

05.01 - Møte i Toscana
05.01 - The Girl with the Dragon Tattoo
06.01 - Arietta
06.01 - Nader og Simin - Et brudd
06.01 - Sherlock Holmes: A Game of Shadows
08.01 - Hysteria
10.01 - Shame
10.01 - Lion King 3D
12.01 - Moneyball
16.01 - My Week with Marilyn
17.01 - The Darkest Hour
18.01 - J. Edgar
27.01 - Pus med Støvler
27.01 - The Descendants
27.01 - Tinker Tailor Soldier Spy
28.01 - Mission Impossible - Ghost Protocol
30.01 - The Descendants
30.01 - Tinker Tailor Soldier Spy

01.02 - War Horse
03.02 - The Iron Lady
03.02 - Chronicle
04.02 - En katt i Paris
05.02 - Puss in Boots
10.02 - Star Wars: Episode I - The Phantom Menace
17.02 - Thale
18.02 - This Means War
18.02 - Young Adult
22.02 - Young Adult
22.02 - Thale
25.02 - The Artist
27.02 - The Ides of March

06.03 - Kompani Orheim
09.03 - The Artist
09.03 - Into the White
09.03 - The Devil Inside
11.03 - Martha Marcy May Marlene
13.03 - John Carter
16.03 - Hugo
26.03 - Fuck Up
28.03 - The Hunger Games
29.03 - The Hunger Games

07.04 - Mirror Mirror
07.04 - Iron Sky
07.04 - The Gray
09.04 - The Hunger Games
09.04 - American Pie: Reunion
10.04 - Polisse
16.04 - Battleship
17.04 - Titanic

03.05 - The Avengers
06.05 - The Cabin in the Woods
08.05 - The Avengers
11.05 - The Cabin in the Woods

Filmklubb, Cinematek, diverse festivaler osv.
08.01 - The Land Before Time (1988)
08.01 - Watership Down (1978)
26.01 - West Side Story (1961)

01.02 - Venus Noir (2010)
02.02 - Pauline på Stranden (1983)
09.02 - Charade (1963)
23.02 - Once upon a Time in America (1984)

15.03 - Ro.Go.Pa.G (1963)

06.05 - Ra.One

Tromsø Internasjonale Filmfestival
19.01 - Hatet
19.01 - Attack the Block
20.01 - Scabbard Samurai
20.01 - Skjult
21.01 - Elena
21.01 - Hi-So
21.01 - Ra. One
22.01 - Generation P
22.01 - The Sons of Great Bear
22.01 - Faust
22.01 - Tomboy

Amandus-festivalen
27.03 - Varg Veum - Kalde Hjerter
27.03 - Arme Riddere

I 2011 så jeg 467 filmer (Komplett liste)

Jeg var usikker på om jeg kom til å konstant huske å skrive på denne listen, men jeg husket det gjennom hele året, og fra begynnelsen av juli begynte jeg også å notere ned karakterer på alt jeg så. Jeg kommer til  å gjøre det samme for 2012. Målet for 2011 var egentlig gjennomsnittlig to filmer daglig, men det ble ganske fort et mål jeg måtte si meg tapt på, og endte opp med å godta et gjennomsnitt på 1,27. Jeg satser på å se mye mer i år.

Januar
1.   The Thing from Another World
2.   The Manster
3.   Hercules  and the Masked Rider
4.   Lycanthropus
5.   The Girl Who Leapt Through Time
6.   The Happening
7.   Tom Greens Subway Monkey Hour
8.   Little Fockers
9.   The Town
10.  Kongen av Bastøy
11.  The Tourist
12.  Om Guder og Mennesker
13.  Primer
14.  The Fifth Element
15.  Dr. Horrible's Sing-Along Blog
16.  Tomme Tønner
17.  Chronicles of Narnia: Voyage of the Dawn Treader 3D
18.  Tomme Tønner 2
19.  Tamara Drewe
20.  The Bridge on the River Kwai
21.  Frozen
22.  Morning Glory
23.  Mørke Sjeler
24.  Jackass 3D
25.  Wayne's World
26.  Wayne's World 2
27.  Astro Boy
28.  Another Year
29.  The Tourist
30.  Saw
31.  Saw 2
32.  Saw 3
33.  The Secret of Nimh
34.  An Education
35.  Easy A
36.  Get Low
37.  Somewhere
38.  How to Train Your Dragon
39.  Legion
40.  Varg Veum - Svarte Får
41.  The Green Hornet 3D
42.  Buried
43.  Eternal Sunshine of the Spotless Mind
44.  Vampires Suck
45.  Botched
46.  The Elephant Man
47.  Skyline
48.  Broadcast News
49.  Enter the Void
50.  Love and Other Drugs
51.  Burlesque
52.  Piranha 3D
53.  The Toxic Avenger 2
54.  Winter's Bone

Februar
55.  Kniven i Vannet
56.  Essential Killing
57.  Dlug
58.  En Magisk Sommer
59.  BLACK SWAN!
60.  Det Magiske Treet
61.  Et helt nytt liv
62.  BLACK SWAN!
63.  Tangled
64.  BLACK SWAN!
65.  The Quiz Show
66.  BLACK SWAN!
67.  Behind the Mask
68.  BLACK SWAN!
69.  Saw 4
70.  Saw 5
71.  Saw 6
72.  Tideland
73.  Unknown
74.  The Godfather
75.  The King's Speech
76.  127 Hours
77.  Saw 7 3D
78.  Den Frie Vilje
79.  Mannen som Elsket Yngve
80.  Jeg Reiser Alene
81.  The Fighter
82.  Tropic Thunder
83.  Tron
84.  Silence of the Lambs
85.  Birdemic
86.  The Hunchback of Notre Dame
87.  Clash of the Titans
88.  The Godfather: Part II
89.  The Graduate
90.  Tangled
91.  Starship Troopers
92.  True Grit
93.  Gulliver's Travels 3D
94.  BLACK SWAN!
95.  Nära Livet
96.  Total Recall
97.  Suspiria
98.  BLACK SWAN!
99.  Fjellet
100. Biutiful
101. The Truman Show <3
102. The Little Mermaid
103. The Social Network
104. The Hunchback of Notre Dame
105. Titanic
106. Ice Age

Mars
107. The A Word
108. Galaxy Quest
109. Just Go with It
110. Gone with the Wind
111. Scream
112. Rango
113. Black Narcissus
114. Rango
115. Carrie
116. BLACK SWAN!
117. The Room
118. Unbreakable
119. The Room
120. Requiem for a Dream
121. Sky High
122. The Big Lebowski
123. Let the Right One in
124. We Want Sex
125. The Housemaid
126. David Wants to Fly
127. Änglagard - Alle gode ting er tre
128. Jørgen + Anne = Sant
129. Pax
130. I Am Number Four
131. Edward Munch
132. Pax
133. Norwegian Wood
134. No Strings Attached
135. I Am Number Four
136. Planet of the Apes
137. Beneath the Planet of the Apes
138. Escape from the Planet of the Apes
139. Pax
140. The Graduate
141. Justin Bieber: Never Say Never 3D
142. Bolt
143. The Princess and the Frog
144. Birdemic
145. Leoparden
146. Fantastic Mr. Fox
147. The Mask
148. Amors Baller
149. The Adjustment Bureau
150. The Way Back
151. Conquest of the Planet of the Apes
152. Battle for the Planet of the Apes
153. Rubber
154. Klovn - The Movie
155. Planet of the Apes
156. Beetle Juice
157. Adaptation
158. Funny People
159. Akira
160. Sleepy Hollow
161. Pit and the Pendulum

April
162. Lady Snowblood
163. Waste Land
164. Red Riding Hood
165. Umeå4Ever
166. Hot Shots
167. Apocalypse Now Redux
168. De Andres Liv
169. A Vampire's Kiss
170. Oil City Confidential
171. Hot Shots: Part Deux
172. A Christmas Carol
173. Varg Veum: Dødens Drabanter
174. Hobo with a Shotgun
175. World Invasion: Battle Los Angeles
176. Unstoppable
177. Amélie
178. Goodbye Bafana
179. Landsbyen på Toppen av Fjellet
180. Trolljegeren
181. Hjelp, vi er Russ
182. It Happened One Night
183. Castaway on the Moon
184. Route Irish
185. Sucker Punch
186. Speed
187. Battle Royale
188. Saras Nøkkel
189. Water for Elephants
190. The Eagle
191. Castaway on the Moon
192. Fjols til Fjells
193. Dead or Alive
194. Machete
195. The DaVinci Code
196. 2012
197. Scream 2
198. Scream 3
199. Scream 4
200. Mr. Deeds Goes to Town
201. Thor 3D
202. El Mariachi
203. Desperado
204. Watchmen
205. Det Akutte Mennesket
206. Rødt Hjerte

Mai
207. The Truman Show
208. Tomorrow, When the War Began
209. Unknown
210. The Wizard of Oz
211. Mennesker i Solen
212. The Wizard of Oz
213. She's All That
214. Fast Five
215. Pi
216. Eddie og Suzanne
217. Once Upon a Time in Mexico
218. Arthur
219. Blue Valentine
220. Fast Five
221. The Room
222. The Fountain
223. The Shawshank Redemption
224. 9
225. Sanctum
226. Fargo
227. Platoon
228. Blue Valentine
229. Leon
230. The Untouchables
231. American Beauty
232. Umeå4Ever
233. Pirates of the Caribbean: Curse of the Black Pearl
234. Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest
235. Avatar 3D
236. Pirates of the Caribbean: At World's End
237. Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides 3D
238. In the Heat of the Night
239. The Invention of Lying
240. The Hangover
241. Melancholia
242. BLACK SWAN!
243. BLACK SWAN!
244. BLACK SWAN!

Juni
245. The Hangover 2
246. X-Men: First Class
247. The Usual Suspects
248. X-Men: First Class
249. Kung Fu Panda
250. Days of Heaven
251. Humanité
252. Limitless
253. Monty Python and the Holy Grail
254. The Sorcerer's Apprentice
255. Paul
266. Conan the Barbarian
267. Priest
268. Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
269. Vacation
270. Inside Man
271. Arthur and the Minimoys
272. Hard Candy
273. Transformers
274. Castaway on the Moon
275. Transformers 2: Revenge of the Fallen
276. Rød Rettferdighet
277. Love Potion Nr. 9
278. Resident Evil: Afterlife
279. Dark Floors
280. Vanilla Sky
281. Toy Story
282. Toy Story 2
283. Toy Story 3
284. A Bug's Life
285. Madagascar
286. Madagascar 2
287. Kill Bill
288. Back to the Future
289. Rango

Juli
290. The 41 Year Old Virgin Who Knocked Up Sarah Marshall and Felt Superbad about It    2/10
291. Green Street Hooligans        8/10
292. Beerfest                6/10
293. 10 Things I Hate about You        6/10
294. Kommandør Treholt og Ninjatroppen    5/10
295. The Social Network        9/10
296. Rio            6/10
297. Mulan            8/10
298. Tarzan            8/10
299. The Emperor's New Groove    7/10
300. Aladdin            7/10
301. Hercules            6/10
302. Harry Potter and the Philosopher's Stone            8/10
303. Harry Potter and the Chamber of Secrets            6/10
304. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban            7/10
305. Harry Potter and the Goblet of Fire            6/10
306. Harry Potter and the Order of the Pheonix            6/10
307. Harry Potter and the Half-Blood Prince            4/10
308. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1        8/10
309. Dave Gorman's Googlewack Adventure                10/10
310. The Room                            10/10
311. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2        9,5/10
312. BLACK SWAN!       10/10
313. Collateral        7/10
314. Point Break    4/10
315. Jackass 2        6/10
316. Jeg Reiser Alene    7/10
317. The Prestige    9/10
318. Tomcats        6/10
319. Night at the Museum 2            4/10
320. Dave Gorman's Googlewhack Adventure    10/10

August
321. Cedar Rapids        5/10
322. Gnomeo and Juliet        6/10
323. The Shawshank Redemption    9/10
324. Army of Darkness        8/10
325. Modern Times        7/10
326. A Clockwork Orange        9/10
327. Tucker and Dale vs Evil    9/10
328. Stewie Griffin: The Untold Story    5/10
329. The Powerpuff Girls Movie        8/10
330. Fanboys        6/10
331. Super        8/10
332. Bender's Big Score    5/10
333. The Beast with a Billion Backs    6/10
334. Bender's Game        6/10
335. Into the Green Wild Yonder    7/10
336. Perfect Blue        9/10
337. No Country for Old Men    7/10
338. Honey, I Shrunk the Kids    6/10
339. Cloudy with a Chance of Meatballs    8/10
340. Batman: Mask of the Phantasm    6/10
341. Ultimate Avengers    6/10
342. Defendor        7/10
343. Green Lantern: First Flight    7/10
344. Green Lantern            6/10
345. Rise of the Planet of the Apes    9/10
346. Captain America: The First Avenger    8/10
347. Super 8        7/10
348. Tangled        7/10
349. Memento        8/10
350. Rise of the Planet of the Apes    9/10
351. Få Meg på, for Faen        5/10
352. Conan the Barbarian        3/10
353. Hodejegerne    8/10
354. Paranoia        6/10
355. Planet 51        4/10
356. Wild Zero        4/10
357. Oslo, 31. august    9/10

September
358. The Smurfs        2/10
359. Apocalypse Now    7/10
360. Zoolander        10/10
361. Pushwagner        8/10
362. Season of the Witch    3/10
363. Cowboys and Aliens    8/10
364. Vampyr        4/10
365. Hoodwinked Too    6/10
366. The Beaver        8/10
367. Escape from New York    7/10
368. Madea's Big Happy Family    5/10
369. Tree of Life        7/10
370. The Mummy            7/10
371. The Room            10/10
372. Tree of Life        7/10
373. Friends with Benefits    6/10
374. Blitz            4/10
375. All About Eve        7/10
376. Your HIGHness (get it?)    4/10
377. Sønner av Norge        7/10
378. Star Wars: Episode IV    9/10
379. Star Wars: Episode V    10/10
380. Star Wars: Episode VI    8/10
381. Fright Night        7/10
382. Friends with Benefits    5/10
383. Le Havre            5/10
384. Jegerne - Falske Spor    6/10

Oktober
385. Crazy, Stupid Love        8/10
386. Double Indemnity        8/10
387. Crazy, Stupid, Love    8/10
388. Den Kjempestore Bjørnen    4/10
389. Babycall            6/10
390. Spy Kids 4            3/10
391. Johnny English Reborn    5/10
392. Babycall            4/10
393. Suburban Knights        7/10
394. Finding Ali        6/10
395. Babycall            4/10
396. The Dark Knight        10/10
397. Zombieland            8/10
398. Self Made            6/10
399. Beauty Day            7/10
400. The High Cost of Living    7/10
401. George Harrison: Living in a Material World    5/10
402. Drive        9/10
403. Beginners        7/10
404. Behold the Lamb    6/10
405. Confessions    8/10
406. Decleration of War    8/10
407. Tyrannosaur    4/10
408. Kill List        7/10
409. Conan O'Brien Can't Stop    7/10
410. Play        6/10
411. Drive        9/10
412. Killer Elite    3/10
413. Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame    8/10
414. Pina 3D            7/10
415. Crazy, Stupid, Love    8/10
416. A Complete History of my Sexual Failures    7/10
417. The Skin I Live in        8/10
418. She Monkeys        4/10
419. Sleeping Beauty        8/10
420. Super            9/10
421. Miss Representation    6/10
422. Hello! How Are You?    7/10
423. One Day            8/10
424. Bedevilled            4/10
425. Marathon Boy        6/10
426. In Time            8/10
427. Dark Horse            4/10
428. Once Upon a Time in the West    7/10
429. Dave Gorman's Googlewhack Adventure    10/10
430. Rocky Horror Picture Show    7/10

November
431. Annie Hall            7/10
432. The Adventures of Tintin    7/10
433. Drive            10/10
434. Doctor Zhivago        8/10
435. Contagion            6/10
436. The Thing            7/10
437. The Help            8/10
438. Fight Club            8/10
439. In Time            7/10
440. Le Samourai        5/10
441. Wendy & Lucy        5/10
442. Twilight            3/10
443. Twilight: New Moon        4/10
444. Adjø, Solidaritet        8/10
445. Twilight: Eclipse        4/10
446. The Greatest Movie Ever Sold    8/10
447. Thelma and Louise        8/10
448. Twilight: Breaking Dawn Part 1    4/10
449. Twilight: Breaking Dawn Part 1    4/10
450. Three Colors: White        5/10
451. The Boondock Saints        4/10
452. Three Colors: Red            6/10
453. They Live                5/10
454. Psycho Beach Party            8/10

Desember
455. Real Steel                9/10
456. She's out of My League        4/10
457. A Clockwork Orange            10/10
458. A Clockwork Orange            10/10
459. A Clockwork Orange            10/10
460. A Clockwork Orange            10/10
461. A Clockwork Orange            10/10
462. A Clockwork Orange            10/10
463. Love Actually            8/10
464. Elling                9/10
465. They Still Call Me Trinity        7/10
466. Kong Curling            5/10
467. Oldboy                8/10

Topp 15 filmer 2011

Så var enda ett over, og for et fantastisk filmår det har vært! Akkurat som i fjor kommer det til å være filmer som originalt hadde premierer året før, da jeg går etter de norske premieredatoene. Det betyr derfor at flere av Oscar-filmene som hadde premiere i februar er havnet på listen. Jeg følger også opp med en honorable mention for årets beste «so bad it's good»-film.

15. Pax (Honorable Mention, as I said)

I fjor var det Unstoppable som fikk denne for sitt virvar av cinematografi, men i år ble den lett toppet av Pax, som er et virvar på alle tenkelige måter. Jeg endte opp med å se Pax tre ganger på kino, hvorav jeg fikk salen for meg selv på premieren. Det var ingen som ventet at den skulle bli god, den ble ikke på noen måte god, og jeg elsker den for det. Uansett hva som kommer neste år tror jeg det blir meget vanskelig å overgå denne. Pax er Norges The Room.
- Anmeldelse fra 19.03

 

14. Paul

Da jeg satte denne på den midlertidige listen over årets beste filmer trodde jeg den kom til å bli en av dem som ble presset ut på grunn av plassmangel. Jeg vet også at Eivind kommer til å si meg sterkt imot på at den i det hele tatt ligger på listen, med tanke på diskusjonen vår tidligere i år. Den lykkes på mange nivåer i det å være en film av nerder for nerder, og det gir meg derfor litt av den samme følelsen som da jeg så Fanboys. Jeg vil derimot strekke meg til å si at jeg synes Paul lykkes bedre, da Fanboys var utelukkende for Star Wars-nerdene, mens Paul er en mer generell nerdefilm. Case and point: Comic con.
- Anmeldelse fra 10.06

 

13. Crazy, Stupid, Love (Hvorfor har tittelen et komma før love?)

Crazy, Stupid, Love er årets beste romantiske komedie, og har mye å gjøre med castingen: Steve Carell, Emma Stone, Julianne Moore, Kevin Bacon og Ryan Fucking Gosling. Hvorfor fortjener Ryan Gosling et «fucking»-tilnavn på linje med Sigourney Weaver? Fordi han spiller i tre av de femten filmene på denne listen.

Crazy, Stupid, Love tar for seg kjærlighetsforhold i flere forskjellige faser og aldersgrupper, og alle veldig realistisk. Skilsmisse er hardt, et nyforelsket parr er søtt, og tenåringsforelskelser er idiotisk. Jeg har et stort problem med klimakset, og den fæle beskjeden om ekte kjærlighet som ser ut til å velges ut helt tilfeldig, men jeg kan se bort fra det. Jeg elsker resten av den uansett, og det er få scener i år som var bedre enn slåsskampen mot slutten. Vel, det er fortsatt mange titler igjen på listen.

 

12. Deler av Melancholia og Tree of Life

Jeg har en vane med å sette karakter på alt jeg ser, uansett om jeg anmelder det eller ikke. Både Melancholia og Tree of Life fikk 7/10 fra meg, mens karakteren over er minimumskravet for at jeg setter den på listen over årets beste (og bare tre av filmene på listen fikk 8/10). Jeg sier deler, fordi selv om jeg likte begge filmene, var det egentlig ingen av dem som begeistret meg så mye at jeg ville satt dem på topplisten. Jeg gjør derimot et unntak fordi de innehar noen av årets aller beste visuelle scener.

Jeg nevnte i Three Monkeys-anmeldelsen at åpnings- og avslutningsscenen i Melancholia ville være noe av det beste vi kom til å se i løpet av året, og jeg står fortsatt for det. De eneste filmene jeg føler har visuelt bedre scener er de to øverste på listen, og det sier litt når det er ti andre filmer jeg skal gjennom før den tid. Problemet med Melancholia er derimot at resten av filmen er ganske kjedelig. Den har en viss hypnotiserende effekt for kunstfilminteresserte, men om man bryter den ned er det lite jeg kan argumentere mot at hele den første halvdelen er ganske uinteressant.

Om jeg måtte velge mellom én av disse to, ville min stemme gått til Tree of Life. Kunstverket som har eller ikke har en handling, basert på hvordan man tolker den, bør egentlig bare sees for å nytes. Skapelsessekvensen og oppvekstmontasjen tidlig i filmen har, på samme måte som Melancholia, en hypnotiserende effekt, som lar meg blåse i all kritikk og heller nyte det som foregår. Det er også en ganske god beskrivelse av den hypokritiske barneoppdragelsen fra et barneperspektiv som ikke bare er typisk for tiden det er satt i, men er like aktuelt i dag.
- Three Monkeys anmelder Melancholia
- Three Monkeys anmelder Tree of Life

 

11. Rango

Western-filmen har startet en retro-oppstandelse de siste årene, og med Coen-brødrenes True Grit i 2010 og Tarantinos Django Unchained i 2012 kommer westernsjangeren snart til å ta av for fullt nok en gang. Lavbudjsetts-regissørene vil se at det plutselig er et marked for det igjen, exploitation og parodier vil dukke opp i løpet av en periode på noen år hvor alle vil ta del i trenden, før sjangeren kommer til å dø ut igjen. La oss nyte den nå i gjenopplivningsfasen, mens den fortsatt har et kvalitetsstempel.

Rango kan på flere måter regnes som den uunngåelige parodien, da den både har en forutsigbar historie de fleste har hørt før (med et selvironisk preg), og er fylt til randen med obskure referanser. Den spilles derimot fortsatt som en seriøs western, og endte opp med å bli en av mine høyest rangerte innenfor sjangeren. Av de mange fantastiske øyeblikkene vil jeg nevne to: Banjo-cover av Ride of the Valkyrie, og en Clint Eastwood-cameo (spilt av Timothy Olyphant).

 

10. Scream 4

Wes Craven vet hvordan man lager skrekkfilmer, og som følge av det vet han hvordan han lager satire. Med Scream 4 prøver han ikke bare å lage en oppfølger til eller reboot av serien, men han påpeker problemet med skrekkfilmer i dag. Om de ikke har noe tidligere å bygge på er det ekstremt sjeldent at noen kommer til å satse på det. Markedet er der for originalitet, men oppfølgere, remakes og reboots selger bedre fordi de allerede har en kjent tittel å basere markedsføringen på. Samtidig hadde den også en haug med referanser til det som gjør skrekkfilmer av Cravens sjanger underholdende. Om det så ikke er årets beste komedie (se #5) var det uten tvil denne jeg lo høyest under.
- Anmeldelse fra 28. april

 

9. Oslo, 31. august

Jeg har ikke noe veldig positivt forhold til norsk film. Ikke fordi alt av norsk er dårlig, det er bare veldig mye som ligger midt på treet. En gang i blant dukker det i blant opp noen virkelige gullkorn, men bare nok til at både fjorårets og årets liste bare har én norsk film på listen.

Oslo, 31. august ligger på listen av én enkel årsak. Den er ekte. Så langt som norske filmer går ligger den høyt blant de øverste på realisme, og det gjør den lett årets beste norske film.

 

8. 127 Hours

Det er en positiv og en negativ side med at de siste Oscar-filmene alltid kommer på norske kinoer den siste måneden før selve utdelingen. Den positive er at flere av filmene blir veldig aktuelle og ligger fortsatt friskt i minnet når man ser utdelingen. Den negative er at den ødelegger for listen min. Flere av filmene på listen stammer fra Oscar-utdelingen, og ble altså gitt ut i 2010. Siden jeg følger de norske premieredatoene burde det ikke ha mye å si, men når de blir nominert til 2010 sine beste filmer er det vanskelig ikke å tenke på dem som gammelt nytt.
127 Hours er en av tre på listen fra utdelingen i begynnelsen av 2011. Jeg hadde originalt også The King's Speech på listen, men sammen med Cowboys and Aliens og The Beaver (alle tre på 8/10) ble de tatt ut for å få en mer avrundet liste.

I likhet med fjorårets Buried, er 127 Hours en vanskelig film å lage. Mesteparten av handlingen foregår på samme location, så det kan fort bli vanskelig å holde det intensivt, men Danny Boyle viser oppfinnsomhet nok til å holde oppe spenningen helt til klimakset, og deretter øke den. Det som derimot setter 127 Hours på listen er de siste ti minuttene eller så. Idet filmen når et punkt hvor den virker å være over, velger den å fortsette noen minutter til. Disse få minuttene er de som virkelig legger igjen et inntrykk.
- Eivinds anmeldelse av 127 Hours

 

7. Real Steel

Jeg vil gjette at mange ser overrasket på at Real Steel ikke bare havnet på listen, men er satt over den beste norske, og en Oscar-film nominert til fjorårets beste. Jeg har ikke lest noen anmeldelser av denne, så jeg aner ikke hvordan kritikerne ser på denne, og jeg visste ikke noe mer da jeg gikk for å se den. Det eneste jeg hadde å dømme fra var traileren.



Jeg hadde altså bare hørt noen av reaksjonene fra traileren, og de var ikke akkurat positive. Sure, det er den åpenbare Rock 'em, Sock 'em Robots-sammenligningen jeg hørte omtrent femtiåtte ganger før premieren (Seriously, stop it), men annet enn det syntes de fleste den så ut til å bli ekstremt cheesy. Jeg kan ikke klandre dem, for de har rett. Jeg så derimot ikke på det som noe negativt. Jeg så to ting i traileren som hintet til awesomeness: Roboter i match-baserte slagsmål og Hugh Jackman. Er jeg den eneste som har sett frem til noe slikt?

Og for å være rettferdig: Uten å ha lest anmeldelser kan jeg lett forstå om mange kritikere vil slakte Real Steel. Den er klisjefylt til randen, og er ganske så latterlig til tider. En spesiell scene er ganske dårlig redigert, og dialogen blir nært vond å høre på under det emosjonelle klimakset. Jeg forstår slakterne godt, men jeg bryr meg ikke i det hele tatt. Det er fantastisk å se bruk av animatronics i film igjen, nå som alt skal være animert, og matchene er så badass at jeg fikk et adrenalinrush av å se på dem. Koreografien er enestående, og i motsetning til et visst knippe andre filmer hvor roboter sloss er det her faktisk mulig å få med seg hva som skjer. Blås i argumentene for at den suger. Real Steel er really...stilig. Uansett, jeg vil frem til at jeg liker den.

 

6. Blue Valentine

Andre film fra Oscar-utdelingen, andre film med Ryan Gosling, og andre film med høyt fokus på realisme. Blue Valentine fikk av en eller annen grunn ikke noen nominasjon for beste film, selv om den er mye bedre enn over halvparten av filmene på listen, men måtte gå tomhendt fra utdelingen uten annet enn en nominasjon for beste kvinnelige skuespiller det ikke kom som noen overraskelse de måtte si tapt.

Dette lille undervurderte mesterverket forteller to historier parallelt om det samme paret: Hvordan de møtes som unge, og hvordan ekteskapet holder på å bryte sammen noen år senere. Ikke bare er dette en realistisk fremvisning av både hvordan kjærlighet gjør blind, i måten karakterene ikke ser de dramatiske forskjellene seg imellom før det er for sent, og realistisk i hvordan kranglene mellom disse to er av typen man vil finne i et hvilket som helst forhold med problemer. Det er en haug med småting de fleste aldri ville tenkt på å sette inn for å gjøre forståelsen så stor som mulig for paret på vei mot undergang. Det eneste vi som tilskuere kan gjøre er å ta lærdom av dem.
- Eivinds anmeldelse av Blue Valentine

 

5. Castaway on the Moon

Castaway on the Moon var egentlig bare en film jeg og Eivind fikk billetter til for å anmelde i det da nystartede Three Monkeys. Jeg endte opp med å gi den en veldig god anmeldelse, og så den enda en gang mens den fortsatt gikk på kino. Jeg har sett den igjen et knippe ganger til i løpet av året, fordi den viste seg å være et veldig godt valg når jeg trengte litt enkel underholdning. Hell, bare det å sette den på listen får meg til å ville se den om igjen.

Kanskje det er bare fordi jeg stiller meg lettere positive til asiatiske filmer, men Castaway on the Moon er for meg lett årets beste komedie. Den har en spesiell sjarm som får meg til å plukke den ut igjen og igjen, foran en haug med andre filmer jeg hadde planlagt å se.
- Three Monkeys anmelder Castaway on the Moon

 

4. Rise of the Planet of the Apes (Eller Rise of the Apes, som den originalt het)

Under Planet of the Apes-maratonet mitt tidligere i år viste det seg at den originale serien av filmer var blitt veldig gradvis dårligere og dårligere, og Tim Burtons «reenvisioning» var ikke akkurat noe særlig bedre. Den første er derimot fortsatt på listen min over favorittfilmer, så det var fint å se, når det først skulle bli laget en prequel/reboot, at de tok hensyn til kildematerialet, og faktisk skapte noe bra.

Andy Serkis er den åpenbare stjernen her, og jeg har hørt flere enn meg selv foreslå at en Oscar-kategori burde opprettes for Motion Capture, slik at Serkis kan vinne den. Hell, jeg synes også Serkis burde få en nominasjon for beste skuespiller, noe han godt mulig ville fått om det ikke var for at rollen hans var animert. Apekarakteren hans tillater naturligvis ikke dialog, så alt ligger i ansiktsuttrykkene og kroppsspråket. Animasjon åpner selvfølgelig for visuelle muligheter, men alt som definerer Caesars karakter (annet enn at han er en sjimpanse), er Serkis sitt verk.

Jeg har ett øyeblikk jeg vil peke ut. Alle som har sett traileren forstår hovedsakelig hvordan historien kommer til å gå, mest fordi de viser klippet hvor Caesar kaster inn serumet i rommet med de andre apene. Filmens beste øyeblikk er morgenen etter, hvor de andre apene våkner opp med en plutselig økt selvinnsikt. Caesar venter på dem i det åpne området, og mens de en etter en passerer ham viser ansiktsuttrykkene nøyaktig hva de opplever.
- Three Monkeys anmelder Rise of the Apes

 

3. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Jeg vippet veldig mye mellom Rise of the Apes og den siste Harry Potter-filmen i løpet av sommeren, men inntrykket av Harry Potter har en lengre bakhistorie som ikke kunne ignoreres. Jeg har sagt det meste som trengs om denne fantastiske avslutningen, men jeg kan raskt oppsummere med at jeg fortsatt ser på den som den beste i serien. Det er punkter jeg kunne sett bedre gjennomført, men hva har det å si når konklusjonen av disse ti årene faktisk rører meg. Det er ikke noe å overse.
- Three Monkeys anmelder Harry Potter 8.2

 

2. Drive

Under fjorårets liste fant jeg det viktig å inkludere at min bror hatet filmen jeg satte som nummer en, Scott Pilgrim vs the World. Ved en tilfeldighet endte han også opp med å hate Drive. Det bør kanskje nevnes at i begge tilfellene ante han ingenting om at jeg hadde sett dem, så det har ingenting å gjøre med ufylte forventinger. Filmsmaken hans suger bare. Greit, det er min plikt som anmelder og medmenneske å godta andre synspunkt, og være forståelsesfull i forhold til andres differerende filmsmak. Om du derimot legger Drive for hat får du lite sympati tilbake.


Drive er fantastisk. Det er den tredje filmen på listen med Ryan Gosling, som burde gjøre det klart hva jeg synes om denne fyren. Et fantastisk soundtrack, gode karakterer, involverende historie, ingen overflødig dialog og nydelig, nydelig ultraviolence setter Drive uten konkurranse opp som nummer to.
Og best av alt: Den er ikke Fast and Furious!

 

1. Black Swan

Og til slutt, årets beste film: Black Swan. Jeg så denne åtte ganger på kino, inkludert en babykino (interessant opplevelse), skrev en tisiders analyse av den under eksamenen i Film- og Fjernsynsanalyse, og analyserte musikken og lyden i en scene til et arbeidskrav tidligere i høst. Black Swan er det første jeg tenker på når folk ber meg om å foreslå en film, og er den eneste noensinne som har gitt The Truman Show konkurranse som favorittfilm nummer en. Av alle de over femti filmene som har nådd listen er det bare to som holder faste plasser. The Truman Show som nummer en og Black Swan som nummer to.

Jeg forstår derimot at min personlige lidenskap for filmen ikke alltid er nok for å overbevise alle. Jeg presenterer derfor min personlige listception med ti grunner for hvorfor Black Swan er awesome:

10. Sex-scene mellom Natalie Portman og Mila Kunis: Ikke mitt øverste valg for å se den, men jeg kan tenke meg mange som blir overtalt med bare dette punktet.

9. Blikk for detaljer: Det er en haug med småting som gjør Black Swan mye bedre enn den kunne vært i hendene på filmskapere av lavere rang. Små lydeffekter er klippet ut og limt inn på nye steder, og brukes til å underbygge stemningen og subtilt drive historien fremover. Små kommentarer i dialogen hinter mot mye bredere tolkninger enn man vil se ved første øyenkast.

8. Gjør ballett awesome: Selv om man ikke er noen stor fan av ballett fra før, er dansekoreografien, blandet med cinematografien i Black Swan så oppfinnsom og utrolig at tidligere interesse for scenekunsten har ikke noe å si.

7. Darren Aronofsky: Den fantastiske regissøren bak The Wrestler, Pi, The Fountain og Requiem for a Dream. 'nuff said.

6. Moderne tolkning av Swan Lake: Black Swan bruker ikke bare Swan Lake som et plot-element handlingen jobber rundt. Black Swan er Svanesjøen, men satt i en moderne setting. Case and point: Thomas forteller plottet til filmen når han forklarer plottet til sin variasjon av Svanesjøen.

5. Virkelighetsforståelse: Det er aldri helt sikkert hva man kan regne som virkelige hendelser i Black Swan, og denne spekuleringen gjør at en haug med scenarioer er like aktuelle. I teorien betyr det flere filmer i én.

4. Karakterene: Akkurat som historien er en parallell til historien Swan Lake, er karakterene på samme måte variasjoner av karakterene derfra. Aronofskys regi gjør derimot at ikke alle karakterene er konstante, og noen kan hinte mot å være en parallell mot en karakter, før det avsløres at vedkommende var en annen av dem i forkledning.

3.  Natalie Portman: Årets beste kvinnelige skuespiller. Mer trengs ikke.

2. Soundtracket: Hele soundtracket er variasjoner av musikken fra Swan Lake. Iblant er den kuttet opp og iblant spilles den baklengs, men det er alltid Svanesjøen man hører.

1. It was perfect: For når man ser den siste scenen, og lar klimakset omslutte seg, kan man egentlig være uenig i at det var perfekt gjennomført?

Matias og Stian diskuterer Killer Elite

Da Three Monkeys var på BIFF tidligere i år, fikk vi med oss førpremieren av Killer Elite. Jeg syntes den var en av årets mest generiske actionfilmer, mens Stian beskrev det som et mesterverk. Dette er "diskusjonen" vi hadde om filmen samme kveld.

Twilight: Breaking Dawn Part 1 - Three Monkeys Anmelder

Three Monkeys anmelder Tintin!

Stikkord:

Friends with Benefits (2011) - Three Monkeys anmelder

Så samlet vi oss igjen, denne gangen for Will Gluck sin nyeste komedie, med Mila Kunass og Justin Timbuttlake.

For mer:
Bli fan av Three Monkeys på Facebook
Min skriftlige anmeldelse
Stians skriftlige anmeldelse

THREE MONKEYS ER TILBAKE!

In fact, Three Monkeys returnerte for to uker siden. Enchanted Portraits har bare blitt lagt litt i tørke. Jeg har derfor tre episoder å dele med dere i dag, inkludert en sommerepisode hvor vi tar for oss tre av sommerens største filmer i en episk tilbakekomst. Vi har også et nytt karaktersystem for sesong 2. I stedet for å bruke våre egne skalaer har vi laget et mer passende system som enkelt og greit konkluderer vår mening.

For enkelthetens skyld, ta denne spillelisten:

Vi har også en anmeldelse av Friends with Benefits planlagt, så følg med!

Anmeldelse: Friends with Benefits (2011)

Hva er dette? Enda en film om et vennepar som starter et casual-sex-forhold som fører til følelsesmessige komplikasjoner med en av skuespillerne fra Black Swan og/eller That 70's Show? Det er kanskje to filmer som skiller seg veldig fra hverandre i hvordan de er utspilt, men det er også umulig å ikke sammenligne Friends with Benefits med No Strings Attached. Traileren for Friends with Benefits var allerede ute da sistnevnte spilte på kinoen tidligere i år, så det er ikke på noen måte en ripoff, men det er interessant hvordan to filmer blir produsert samtidig, med omtrent samme plot og markedsføring (No Strings Attached sin tagline var til og med "Friendship has it's benefits"). Var virkelig pulevenner en stor trend noen måneder tilbake? Hvorfor føler jeg at jeg mistet en sjanse?

Friends with Benefits kommer fra regissør Will Gluck, som er bedre kjent for fjorårets Easy A. Han har fortsatt bare tre filmer bak seg som regissør, men det begynner å tre frem noen gjenkjennelsestrekk. Jeg merker en enorm kjærlighet for romcom-sjangeren, men det som skiller ham ut er en god dose selvironi. Han viser stort potensiale, men han klarte seg mye bedre i John Hughes-homagen. Her peker han ut noen av klisjeene i romantiske komedier, men klarer likevel ikke å unngå å havne i flere av fellene selv. Og selv til tross for filmen spiller en selvironisk tone oppfører karakterne seg fortsatt som standard karakterer innenfor sjangeren. Det virker iblant som om han prøver å gjøre det samme for romantiske komedier som Wes Craven utrettet for slasher-sjangeren da han laget Scream.

Jeg klager, men Friends with Benefits er ikke så ille. Den har sine morsomme sider. Jeg fant for eksempel Woody Harrelsons karakter underholdende. En homofil comic relief i en romantisk komedie er definitivt ingenting nytt, men det er to ting som skiller ham ut fra den overbrukte klisjeen: For det første er han ikke overdrevet feminin, men en maskulin sportsredaktør. For det andre er han Woody Harrelson, og det scorer i de fleste tilfeller karakteren ett ekstra poeng uansett hvilken rolle han spiller. Det kunne derimot vært litt mer interessant å for en gangs skyld se en homofil karakter som ikke baserer personligheten sin utelukkende på det.

Jeg pleier som oftest gi ros til filmer som ler litt av seg selv, men det ble likevel No Strings Attached som vant denne kampen for min del, til tross for at den følger et mye mer standardisert handlingsmønster. Jeg ser derimot frem til Will Glucks neste forsøk, for fyren har uten tvil noe liggende som kan utnyttes bedre i fremtiden.



Karakter: Seks av ti.

Nå venter jeg bare på en spin-off, hvor Andy Samberg og Emma Stone sine cameoroller finner sammen. Vi kan kalle den Fuck Buddies. Anyone? No?

Se også Three Monkeys anmeldelse av filmen:

Anmeldelse: Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (2011)

 

Jeg var elleve da jeg leste Harry Potter og De Vises Stein, og selv om jeg på den tiden var av typen som slukte det meste av fantasy var dette noe stort, spennende og nytt i forhold. Som resten av verden forelsket jeg meg i serien og ventet i spenning på fortsettelsen.

Problemene oppsto rundt tiden mellom den femte og sjette boken, da mye av magien forsvant for min del. Jeg ble eldre, og Harry Potter føltes som noe som tilhørte barndommen. Det tok meg dermed et halvt år fra den norske utgivelsen av bok nummer syv til jeg faktisk leste den. Da jeg derimot endelig fikk gjort meg ferdig med Harrys historie var litt av interessen tilbake. Den var en verdig avslutning til serien, og jeg var fornøyd med hvordan trådene samlet seg. Den nå sytten år gamle meg oppdaget også nå hvor godt bøkene faktisk var skrevet.

Jeg har de siste årene hatt et ganske avslappet forhold til serien. Jeg så ikke den femte og sjette filmen på kino, og følte heller aldri at jeg gikk glipp av så mye. Jeg likte stemningen i Order of the Phoenix, men det skjedde lite interessant, og når den sluttet var de omtrent like langt som når de startet. Jeg ser fortsatt på The Half-Blood Prince som den verste i serien. Den beholdt den samme mørke stemningen, men bruker nært hele spilletiden på sukkersøte forhold og underplot som ikke har noe å si for konklusjonen. (Og ikke få meg startet på Liquid Luck) Jeg ble med andre ord ganske skuffet da det viste seg at regissøren av dem, David Yates, også skulle sitte i stolen under avslutningen.

Jeg kan med glede si at jeg tok feil. Da Deathly Hallows: Part 1 kom på kino ledet alt mot den verdige avslutningen jeg håpet på, og til tross for at det er begrenset med handling er dette opptakten til et historisk klimaks. Den måtte være to deler. Nesten hele Part 2 er nemlig et klimaks. Et klimaks til et fenomen som har vart i mange år, og ett vi som opplevde det kommer til å huske i lang tid fremover. Hele konklusjonen koker derfor ned til dette: ?Er det et tilfredsstillende klimaks??

Well, this kinda speaks for itself.

Som 98 prosent av verden sier også jeg at den innfrir. Den spiller mye på at vi nå kjenner karakterene og underplottene som følger dem, men det er også slik en god avslutning skal fortelles. Den eneste minussiden med dette er at den dermed ikke vil ha den samme effekten om noen år, når det storslagne har dempet seg.

Det vil derimot ikke si at det er noe jeg trekker mye for. Karakterene vi kjenner til får gode individuelle avslutninger, og jeg skal ikke nekte for at det var flere scener som rørte meg. Det gav meg dessuten frysninger å se Hogwarts lærere og elever gjøre sitt for å beskytte slottet. Det gav meg en viss følelse av patriotisme, noe jeg ikke eier snev av på daglig basis. Jeg ble også tilfreds av å se Snapes historie bli fortalt med verdigheten han fortjente. Hans karakter var alltid min favoritt.

Som filmanmelder er det lett å vende seg til å ta fra hverandre materialet til man bare står igjen med en film, og kinoopplevelsen mister litt av storheten. Jeg setter derfor veldig stor pris på en så god kinoopplevelse som dette. Passende nok var det Harry Potter som gav meg tilbake litt av magien jeg ikke har følt på mange måneder. Det både er og føles stort, og det er ikke så forskjellig fra det jeg følte da jeg leste den første boken. For meg har det vært ti gode år, og jeg er nok langt fra alene om å si at dette var en avslutning vi kommer til å huske.


Karakter: Ni og en halv av ti.

Fra Alien Absurdity til Three Monkeys - En kronologisk liste over hundre anmeldelser

Startet Alien Absurdity
#01                      2008 - Alien vs Predator: Requiem (Ikke enda publisert på Enchanted Portraits)
#02                      2008 - Soylent Green
#03                      2008 - 2001: A Space Odyssey
#04                      2008 - Gojira (Ikke enda publisert på Enchanted Portraits)
#05                      2008 - Creepshow (Ikke enda publisert på Enchanted Portraits)
#06                      2008 - Creepshow 2 (Ikke enda publisert på Enchanted Portraits)

Begynte å skrive for Filmanmeldelser.net. La etter hvert ned Alien Absurdity.
#07         desember  2008 - Cloverfield (Sendt inn som søknad)
#08   04. februar       2009 - Smother
#09   19. februar       2009 - Just Add Water
#10   01. mars          2009 - Beautiful Girls
#11   01. mars          2009 - The Buccaneers
#12   02. mars          2009 - Satans Sadists
#13   03. mars          2009 - The Lodger
#14   06. mars          2009 - Nausicaä
#15   07. mars          2009 - September Dawn
#16   08. mars          2009 - The Derby Stallion
#17   27. mars          2009 - My Sassy Girl
#18   29. mars          2009 - Sex Drive
#19   22. april           2009 - Dark Floors
#20   25. mai            2009 - The Princess Bride
#21   07. juni            2009 - Red Sonja
#22   07. juni            2009 - Cat's Eye

Filmanmeldelser.net ble nedlagt.
Opprettet Enchanted Portraits for å kunne skrive om film med mer frihet.

#23   16. september 2009 - The Medallion
#24   16. september 2009 - Who Am I?
#25   17. september 2009 - 1408
#26   18. september 2009 - Sinbad: Legend of the Seven Seas
#27   18. september 2009 - Bride of the Monster
#28   22. september 2009 - Date Movie
#29   04. oktober      2009 - Dragonball Evolution
#30   09. oktober      2009 - Journey to the Center of the Earth
#31   10. oktober      2009 - European Vacation
#32   12. oktober      2009 - School for Scoundrels
#33   14. oktober      2009 - Spawn
#34   23. oktober      2009 - Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1920)
#35   23. oktober      2009 - Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1931)
#36   23. oktober      2009 - Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1941)
#37   29. oktober      2009 - Pleasantville
#38   01. november  2009 - Nosferatu
#39   01. november  2009 - King Kong
#40   02. november  2009 - From Dusk Till Dawn

Begynte å skrive for Filmforumet.no ved siden av artklene på Enchanted Portraits
(Omtales videre som FF og EP)

#41   18. november   2009 - The Island (FF)
#42   11. desember   2009 - Meet the Spartans (EP)
#43   13. desember   2009 - The Comebacks (EP)
#44   13. desember   2009 - Mars Attacks! (EP)
#45   16. desember   2009 - Fringe (FF)
#46   22. desember   2009 - Avatar (EP og FF)
#47   13. januar         2010 - Tokyo Gore Police (EP)
#48   16. januar         2010 - Christmas at the Riviera (FF)
#49   19. januar         2010 - Krull (EP)
#50   21. januar         2010 - Shrooms (EP)
#51   21. januar         2010 - The Devil's Chair (EP)
#52   24. januar         2010 - Brainscan (EP)
#53   27. januar         2010 - The Lawnmower Man (EP)
#54   31. januar         2010 - Galaxy of Terror (EP)
#55   01. februar        2010 - Eight Legged Freaks (EP)
#56   03. februar        2010 - Up (EP og FF)
#57   09. februar        2010 - Up in the Air (EP og FF)
#58   13. februar        2010 - The Wolfman (EP og FF)
#59   03. april            2010 - Star Odyssey (Twitter, actually)

Flyttet til Lillehammer for å studere Film- og Fjernsynsvitenskap
#60   16. august        2010 - Botched (EP)
#61   11. september  2010 - Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse (EP)
#62   16. oktober       2010 - Fritt Vilt III (EP)
#63   03. november   2010 - Trolljegeren (EP og FF)
#64   07. november   2010 - Unstoppable (EP og FF)
#65   29. november   2010 - Devil (EP)
#66   14. januar         2011 - Frozen (EP)
#67   16. januar         2011 - Jesus Christ - Serial Rapist (EP)
#68   17. januar         2011 - Curse of Pirate Death (EP)
#69   17. januar         2011 - Astro Boy (EP)
#70   18. januar         2011 - Terror Toons (EP)
#71   22. januar         2011 - Legion (EP)
#72   26. januar         2011 - Skyline (Bedre kjent som "FUCK SKYLINE HARD" (EP)
#73   25. februar       2011 - Gulliver's Travels (EP og FF)
#74   01. mars          2011 - Ice Age (EP)
#75    03. mars         2011 - Just Go with It (EP)
#76   15. mars          2011 - Sky High (EP)
#77   19. mars          2011 - Pax (EP)
#78   21. mars          2011 - No Strings Attached (EP)
#79   22. mars          2011 - Planet of the Apes (1968) (EP)
#80   23. mars          2011 - Beneath the Planet of the Apes (EP)
#81   24. mars          2011 - Escape from the Planet of the Apes (EP)
#82   26. mars          2011 - Conquest of the Planet of the Apes (EP)
#83   27. mars          2011 - Battle for the Planet of the Apes (EP)
#84   30. mars          2011 - Planet of the Apes (2001) (EP)
#85   10. april           2011 - World Invasion: Battle LA (EP)

Three Monkeys (TM) blir grunnlagt
#86   16. april       2011 - Landsbyen på Toppen av Fjellet (TM)
#87   16. april       2011 - Castaway on the Moon (TM)
#88   16. april       2011 - Sucker Punch (TM, EP og FF)
#89   27. april       2011 - Scream 4 (TM og EP)
#90   29. april       2011 - Thor (TM)
#91   06. mai        2011 - Fast Five (TM og EP)
#92   10. mai        2011 - Sanctum (EP)
#93   16. mai        2011 - Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (TM)
#94   25. mai        2011 - Melancholia (TM)
#95   31. mai        2011 - X-Men: First Class (TM og EP)
#96   31. mai        2011 - Hangover 2 (TM og EP)
#97   06. juni        2011 - Fjellet (EP)
#98   10. juni        2011 - Paul (EP og FF)
#99   11. juni        2011 - Priest (EP og FF)
#100 14. juni        2011 - Arthur and the Minimoys (EP)

...og sommeren har bare så vidt begynt.

ANMELDELSE NUMMER HUNDRE: Arthur and the Minimoys (2006)

Jeg husker da jeg leste bøkene om Arthur og Minimoyene på barneskolen. Til tross for at jeg slukte det meste av fantasy på denne tiden, er dette det eneste jeg husker at jeg virkelig mislikte. Dette var mye grunnet den forferdelige kjærlighetshistorien de prøvde å presse gjennom, der de viste attraksjon mot hverandre fra begynnelsen av fordi plottet sa det kom til å selge, kranglet gjennom hele historien, men endte til slutt opp sammen likevel, uten at noe hadde endret seg i løpet av turen. Dere kan dermed tenke dere hvordan reaksjonen min var da filmen hadde premiere noen år senere. Jeg nektet selvfølgelig å se den, og fortalte vennene mine hvor idiotisk det var at noen ville lage en film av noe så katastrofalt dårlig.

Jeg hadde ikke tenkt på dette på årevis, men da den tredje filmen i serien hadde premiere for ikke så lenge siden ble jeg igjen minnet på den dårlige opplevelsen, og siden jeg ser nært alt som er på kino streifet tanken meg å sette fordommene mine til side og gi dem en sjanse. Versjonen kinoen viste var selvfølgelig dubbet til norsk, så jeg droppet den ideen relativt raskt, men i dag tok endelig nysgjerrigheten over. Etter ni år har jeg endelig fått sett filmen basert på boken selv ikke den fantasy-elskende bokormen i meg klarte å like. Jeg burde kanskje holdt meg unna, for plutselig strømmet de bortglemte minnene til igjen, og jeg måtte igjen oppleve historien som irriterte meg for så lenge siden.


Guh, let's get started.

Problemene starter allerede med hovedpersonen. Arthur er spilt av Freddie Highmore, bedre kjent som den irriterende ungen fra Tim Burtons forferdelige remake av Charlie and the Chocolate Factory. Det er ikke det at fyren er en dårlig skuespiller, det er det at han aldri spiller et ekte barn. Den eneste realistiske barnerollen jeg kunne sett ham i er om han skulle spilt Jesus selv. Og han er ikke bare mer moden enn alle de andre voksne karakterene, på den provoserende måten han alltid er, han er også den mest deprimerende å se på, nettopp fordi han er et slikt englebarn som aldri har eller vil eksistere. Greit, nok hakking på barnet. Forhåpentligvis gir noen ham snart en ordentlig rolle, for jeg orker ikke å høre den pinglete stemmen hans glorifisere foreldrene sine igjen.

I forhold til slik jeg husker den er dette en ganske god adaptasjon av boken. Jeg burde kanskje regne det som positivt, men sett hvor mye jeg mislikte den, finner jeg ikke mye glede i det. De har naturligvis ført over den meningsløse kjærlighetshistorien som tar over omtrent sytti prosent av plottet, og de klarte overraskende nok å sette creepy-faktoren opp noen hakk. Minimoyene har en annen tidsregning enn menneskene, så Selenias tusen år virker mye i forhold til Arthurs ti, før det kommer frem at de egentlig er på samme alder. Nå tenk deg situasjonen i innspillingsstudioet når det viser seg at personen Highmore spiller mot i denne forkastelige kjærlighetshistorien er Madonna. Plutselig virker ikke aldersforskjellen i filmen så ille lenger, for sannheten er så mye mer forstyrrende, og det virker plutselig ikke like ille når karakteren til Snoop Dogg prøver å sjekke henne opp. Arthur selv har derimot også sine tvilsomme øyeblikk.


Hello, PG rating.

Antagonisten, Malthazar, er derimot et positivt lys, men bare for stemmen hans. Siden et lite utdrag av Let's Dance spilles av på ett punkt er det bare passende å caste David Fucking Bowie! (Yup, Bowie er awesome nok til at han fortjener, som Sigourney Weaver, "Fucking"-tilnavnet.) Det er synd at denne karakteren så vidt er med. Han er bare tilfeldigvis der fordi historien trenger en antagonist og en tidsfrist, men lite av det han gjør får ham til å virke ond, før helt i slutten. Det kan godt være at han utgjør en større trussel i oppfølgerne, men ikke regn med at jeg gir noen oppdatering på det.

Selv tempoproblemene fra boken er overført til filmen. Selv om det er spredd over to bøker er historien ekstremt kort (no pun intended), kanskje fordi hele reisen ser ut til å være på bare noen meter, og når jeg tenker over det hadde den visst ikke noe mål før de kom fram heller. Karakterne bærer også preg av det, for mesteparten av dialogen er så unødvendig rask at det føles mer som dårlig dubbing fra et helt annet språk.



Skogen blir snart revet, men om bare et lykketroll, Chuckys
deformerte fetter og Sintel klarer å reise målløst tre meter går alt bra.

Til oppsummering; Filmen om Arthur er omtrent det samme som jeg husker fra boken. Hovedpersonene har ingen grunn til å innlede et romantisk forhold. Tempoet er for raskt, og historien er for kort til at det kan rekke å skje noe mellom dem. Barna er åpenbart ikke barn, og alt ender i et antiklimaks som leder til oppfølgere jeg ikke planlegger å se. Beklager Besson, men for en gangs skyld likte jeg ikke filmen din. Den var bare litt for trofast.


Karakter: Tre av ti.

Anmeldelse: Fjellet (2011)

For å gi årets lister over beste og verste filmer en mer utdypet begrunnelse ser jeg kort tilbake på årets kandidater for begge listene. Dette er den første av mange. Vent flere i løpet av året.

Fjellet følger et lesbisk par som er på vei over, du gjettet det, et fjell. Målet er å komme frem til stedet hvor sønnen deres døde noen år før. En av dem kommer ikke over dødsfallet, mens den andre prøver å finne igjen den tapte partneren. Med andre ord, ekstremt deprimerende.

Det lyser en viss respekt av regissøren, som etter at han gang på gang fikk avslag for støtte til filmen bestemte seg for å ta saken i egne hender og lage den på eget budsjett. Den lider dessverre også veldig av det. Det er ikke tatt i bruk noen form for filmtriks eller lydredigering, spesialeffekter eller flashbacks. Dette virker utelukkende som én filmskaper som dro to skuespillere med seg opp på fjellet for å filmatisere sin egen våte drøm. Lyden klikker iblant med den velkjente lyden man får når mikrofonen blir utsatt for vind (de ansatte ved kinoen begynte å spørre om det var filmen eller lydutstyret deres).

Så mye som jeg enn respekterer motet til denne fyren var det en grunn til at han ikke fikk noe støtte. Det er ikke noe spennende å se to premenstruelle kvinner krangle i halvannen time uten at noe særlig av hendelser forekommer rundt dem. Dette er en film med et hovedplot, og ingenting annet. Fjellet hviler utelukkende på de to hovedkarakterende, og jeg føler ikke annet enn at jeg på en pinlig måte observerer en annen families problemer. Det er uinteressant og unødvendig. Jeg har ingen grunn til å bry meg om disse karakterene annet enn at plottet ber meg om det. De bryr seg ikke engang om hverandre, hvorfor skal jeg?

Det var derimot ikke en helt bortkastet utsettelse av eksamesøvingen jeg holdt på med da jeg så Fjellet. Før hovedfilmen viste de Skallamann, en humoristisk musikalkortfilm. Bare de ti minuttene den varte fikk meg nesten til å anbefale folk å lide seg gjennom Fjellet likevel. Det sier kanskje litt når kortfilmen ser ut til å være laget på et høyere budsjett enn hovedproduksjonen. En to minutters smakebit kan sees her.

Det er ikke slik at jeg føler noe hat mot filmen. Den er bare et stort hull av ingenting. Jeg følte absolutt ingenting mens eller etter jeg så den. Ikke årets verste film, men den kommer nok til å ligge på listen når året er omme.


Karakter: Tre av ti.

Anmeldelse: Priest (2011)


I forhold til andre moderne vampyrfilmer er ikke Priest noe spesielt. Men den ser bra ut.

Akkurat som Wes Craven påpekte i Scream 4, om at moderne skrekkfilmer prøver å skape den nye klisjéen, prøver moderne vampyrfilmer å skape den neste vampyren. Priest sin tagning på dette er å blande vampyrene fra 30 Days of Night med avkommene fra Van Helsing, og sette det i en postapokalyptisk western. Jeg vet ikke hvem som trodde det ville være en god idé, men disse to er ikke den eneste filmen Priest tar fra. Den er nemlig bygget opp av elementer fra veldig mange andre, bedre filmer.

En av dem er selvfølgelig The Good, the Bad and the Ugly, for man kan visst ikke lage en western for tiden uten å trekke inn den tidløse klassikeren. I dette tilfellet er det ikke særlig negativt, for det de har tatt herfra er enkelt den beste delen av filmen. Jeg skal utdype: Priests antagonist er The Good, om han var The Bad. Måten han blir fremstilt, filmet og skyggelagt legger ikke engang skjul på hvem det skal forestille, og siden det visuelle er en av de få gode tingene med Priest, blir dette lett det som appellerer mest for meg. Ja, jeg gav nettopp en film skryt for å stjele fra en bedre film.

Yeah, you're not fooling anyone.


En annen film som er lett å se inspirasjon fra er Star Wars. Jeg burde kanskje advare om at dette regnes som en spoiler, og at du burde unngå å lese den spoilermerkede teksten to avsnitt under om du ikke vil vite (den ikke fullt så viktige) avsløringen, men sjansen er stor for at siden jeg nevnte Star Wars vil du lese videre uansett.

Dette er ikke like positivt, for en ripoff til en slik grad er bare latterlig. En Priest er her en person som har tatt et løfte om å leve i sølibat og å bruke sine mystiske krefter for å tjene ordenen. Bare det er ganske likt Jedi-ordenen, men om de hadde latt det være med det hadde jeg ikke sagt noe. En slik Priest drar sammen med en prettyboy gunslinger for å redde en kidnappet jente. Det blir fortalt at han har en bakhistorie der han ble tatt sent inn i ordenen, og måtte derfor oppgi større ofre enn de som utviklet kreftene sine som barn. Andre enn meg som synes dette minner litt om Anakin?



[SPOILER] Det som derimot topper alt, er når det avsløres at jenta de skal redde er "Skywalker" sin datter. Siden han ble tatt inn som en Priest, kunne han ikke oppdra den nyfødte datteren sin, og overlot henne til en mann kalt Owen. De prøver ikke engang å skjule likhetene lenger. [SPOILER]
Men burde jeg egentlig klage? Det er fortsatt bedre enn Episode II, og ikke i nærheten så likt Star Wars som det Eragon var.

Om du skal på kino denne helgen er det flere bedre alternativer, så jeg anbefaler ikke Priest, men jeg hater den heller ikke. Den har noen gode actionscener og et ganske godt visuelt design, men dessverre ikke så mye mer. Jeg anbefaler heller å se filmene den tar elementer fra.


Karakter: Fem av ti.

Eivind og Matias diskuterer Paul

Jeg og Eivind var sterkt uenige om Paul. For litt kontekst, les min positive anmeldelse (åtte av ti) og Eivinds negative (terningkast 2).

Og i tilfelle du er ukjent med Three Monkeys. Vi planlegger en oppsummeringsepisode for sommerens filmer til høsten, og Paul kommer selvfølgelig til å bli en av dem. Stay tuned!

Anmeldelse: Paul (2011)

Også publisert på Filmforumet.no.

Paul er den ultimate nerdefilm. Komikerparret Simon Pegg og Nick Frost har tatt et skritt bort fra Edgar Wrights mesterverk, og skrevet sin egen film. Her spiller de to nerder jeg går ut fra er det nærmeste vi noen gang kommer til å se dem som seg selv på film. De har også trukket inn en tredje nerd, Seth Rogen, som Paul, et romvesen på rømmen. Bland dette inn med en haug med referanser til nerdekulturen og sci-fi-filmer, og topp det hele med Sigourney Fucking Weaver. Awesome!

Kort sagt er det en hyllest til de klassiske sci-fi-filmene fra sytti- og åttitallet, fortalt i en moderne setting. Det er en haug med referanser til disse, men de er lagt inn så subtilt at om det var referanser jeg ikke tok, la jeg ikke merke til det, fordi de blir levert som en naturlig del av dialogen. Det er ingen pauser som blunker til publikum, og det er ingen som kommenterer replikken, for om man kjenner til dem vil man forstå dem. Suck it, Movie-franchise.

En annen ting Paul gjør veldig rett er å samle opp trøbbel. Vi har de to britiske nerdene, en flyktende alien og en love interest (som på sekunder har gått fra høykristen til ateist), forfulgt av to hevngjerrige rednecks, en liten gruppe agenter, heriblant en gal Bill Hader, og jentas konservative, demonjaktende far. Dette er det nærmeste man kommer en krysning av E.T. og Rat Race.

Greit, jeg skal gjøre det klart at jeg ikke elsket Paul like mye som dette gir uttrykk for, men det er likevel en nært perfekt film for nerder av mitt kaliber. Det største minuset Paul derimot har er at den kan virke litt for intern. Om Pegg og Frost er humordelen, er Edgar Wright den som vet best av dem hva som fungerer på film. Det synes at Wright ikke er med dem på denne, på samme måte som det synes at duoen ikke var en del av Scott Pilgrim (selv om den var fjorårets beste film). Når disse tre samles er de et mesterteam uten make, men uten hverandre når det ikke helt opp til hva det kunne vært.

Pegg og Frost er fortsatt et førsteklasses par, men uten Wright til å kaste rundt ideer med, virker det iblant som nerdehumoren deres tar litt for mye over. Det kan med andre ord bli litt verre å forstå for de som ikke kjenner til klassikerne. Handlingen spiller veldig som en av dem, og uten referansepunktet vil den kanskje ikke appellere like godt. Det er derimot ingen stor klage, for det er ment som en film for nerder av nerder. Nå håper jeg bare at trioen snart samles igjen til The World's End.



Karakter: Åtte av ti.

Det viser seg at min anmelderkamerat Eivind hatet Paul. Les hans anmeldelse her.
Eller sjekk ut Stians "ikke alt den kunne ha vært"-anmeldelse.

Anmeldelse: The Hangover: Part II (2011)

Den mest brukte vitsen som sendes rundt nettet for tiden er hvordan Hangover 2 er Hangover 1 om igjen, så jeg ventet ikke annet, men at det skulle være i så stor grad er utenfor min fatteevne. Jeg kommer til å holde dette kort, for jeg har fått sagt det meste i videobloggen under allerede.

Jeg forstår hvorfor mange kommer til å se denne filmen. Den første Hangover ble mottatt både av publikum og kritikerne som en av tiårets beste komedier, og selv om det fikk meg til å føle at jeg burde se den ble det til at jeg utsatte det så langt som til noen uker siden (siden den unødvendige oppfølgeren nærmet seg). Akkurat som mine to medanmeldere Stian og Eivind, fant jeg den bare helt grei. Det var ikke mye særlig nytt eller storslagent med den, men den klarte likevel å holde meg interessert nok til at jeg ikke mislikte den, i motsetning til Todd Phillips forrige forferdelige film, Due Date.

Så kom Hangover 2, og det folk sier om at det er den samme filmen er ingen underdrivelse. Hvert eneste plot point og hvert eneste element har en likhet til den andre filmen. Til og med karakterenes subplots, twisten OG avslutningen er akkurat den samme. Velg en hvilken som helst remake, og jeg kan garantere at den ikke er i nærheten så lik originalen som denne filmen. Selv om du var blant dem som elsket den første, tror jeg ikke du kommer til å like denne. Det er ikke bare den samme filmen. Det er en dårlig versjon av den samme filmen.

Det største problemet den lider av er at den bruker de samme vitsene. Mye av det som solgte Hangover, var at det som skjedde var så uventet at det ble morsomt. Når man velger å resirkulere alt til den grad at man kan forutse hver eneste hendelse, og hver eneste vits, mister man overraskelseselementet. Man kan argumentere for at Hangover 1 fortsatt er morsomt når man ser den om igjen, til tross for at man vet hva som skjer, men det er fordi man baserer reaksjonen på hvordan man opplevde filmen da man så den første gang. Når man ser en oppfølger på kino venter også publikum noe nytt, ikke bare den samme historien om igjen.

Jeg forstår, serien heter The Hangover. Man nesten bruke det samme plottet for å kunne spille på originalen, men hadde det skadet å ta noen nye vendinger? Vi vet allerede hva som skjedde i den første, så hvorfor prøver de ikke heller å bruke dét til å gjøre noe uventet. Forhåpentligvis gjør de det i den neste oppfølgeren. Riktig, den er allerede forbi planleggingsfasen, og siden The Hangover 2 allerede har vist seg å bli en knallsuksess er det ingen tvil om at den kommer til å bli laget. Det eneste håpet jeg har er at de bruker ideen folka fra Spill.com foreslo, hvor Alan (den eneste av "The Wolfpack" som ikke er gift enda) ender opp sammen med Mr. Chow.

Bottom line, ikke se Hangover 2, se Hangover 1. Nei vent, se heller Dude, Where's My Car. Den gjorde det først.


Karakter: Tre av ti.

Se også videobloggen sammen med Eivind og Stian.

Three Monkeys anmelder Hangover 2 - SESONGAVSLUTNING!

I sommerens siste episode diskuterer vi den ekstremt uoriginale Hangover 2.

Anmeldelse: X-Men: First Class (2011)

Matthew Vaughn sitter hjemme og håper ingen ser alle elementene han har tatt fra Watchmen.

X-Men-filmene har alltid tatt seg best ut på kino, og bare første gang, for når man toner ned den spektakulære kinoopplevelsen til DVD-kvalitet, og ser filmen igjen er de aldri like gode. Det kan selvfølgelig diskuteres at alle filmer blir bedre på kino, og enda mer så for blockbustere generelt, men X-Men har noe eget som gjør dem mange hakk bedre enn andre filmer under den første visningen. Jeg hadde denne teorien i bakhodet da jeg så X-Men: First Class, og jeg valgte derfor å se den to ganger. Videobloggen under representerer tankene mine etter pressevisningen, mens jeg her viser mer av helhetsinntrykket. Jeg anbefaler derfor også å se den først.

Jeg gikk kanskje litt vel negativ inn under premierevisningen, men selv etter å ha oppdaget mange av de svake sidene ved den angrer jeg ikke det minste på karakteren jeg gav. (Krinstin er nok derimot uenig.) Det er veldig god underholdning, og Matthew Vaughn gir den et visuelt preg som gjør at jeg kommer til å huske karakterenes design bedre enn mesteparten av filmen.

Karakterene selv er derimot også den største kritikken jeg har. Om de så er visuelt minneverdige, har de fleste mutantene ikke et glimt av personlighet. De gjorde en god jobb med Magneto, Xavier, Mystique og Beast, men disse fire er allerede etablerte karakterer som vi nå får se bakhistorien til. De fleste nye karakterene klarer ikke å se forbi sin egen mutantkraft, og når filmen når klimakset føles det som om de er presset inn for å ha noe å gjøre der. Det er som å se en unge prøve å stappe den runde klossen inn i firkanten, den passer bare ikke.

Og i tillegg til dette store mangelet er ikke engang kreftene deres noe interessante. Angel kan for eksempel fly. Spennende. Og Havok er bare der fordi de allerede hadde Cyclops med i Wolverine. Det er ikke noe stort tap, ingen liker Cyclops uansett. Funksjonen deres er selvfølgelig å være de første elevene på Charles Xaviers skole, som gir mening til tittelen. Mutanten med det kuleste designet, Azazel, er tilfeldigvis en av antagonistens håndlangere, og  uten en eneste replikk. 

Filmen bærer litt preg av at den originalt het X-Men Origins: Magneto, før de bestemte seg for å dytte inn litt ekstra bakhistorer. Jeg ser ikke på det som noe negativt. Magneto fungerer bedre i en birolle som en anti-helt enn han ville gjort i hovedrollen, og det gav dem en sjanse til å gi Mystique en bedre utdypet karakter. Hun var alltid den som interesserte meg mest. Det er kanskje et litt spesielt valg, men jeg liker karakteren fordi hun belyste godt hvordan det ikke er god mot ond, men to sider som kjemper samme sak på forskjellige måter.

Jeg sier mye negativt her, men jeg skal innrømme at til tross for sine mangler liker jeg filmen. De har gjort en god jobb med de viktige karakterene, så da gjør det litt opp for at de mindre viktige blir, uh, mindre viktige. Og for å avslutte med et godt argument: First Class har Kevin Bacon som sprenger en bygning ved å trampe en fot i gulvet.

Karakter: Syv av ti.


Se også videoanmeldelsen av filmen, sammen med Eivind og Stian.

Three Monkeys anmelder Melancholia (Videoblogg)

Vi dro oss opp tidlig om morgenen for å se Lars von Triers nyeste film, og det er et lite pluss for ham at selv om ingen av oss hadde fått mer enn maks fire timer søvn var det aldri et øyeblikk hvor noen av oss følte tyngden i øynene.

Favorittfilmer

Den komplette listen over filmer jeg kaller favorittene mine, i ingen spesiell rekkefølge. Denne blir oppdatert fra tid til annen.

  1. The Truman Show
  2. Black Swan
  3. Back to the Future I & II
  4. Scott Pilgrim vs the World
  5. Rat Race
  6. The Princess Bride
  7. Airplane!
  8. Hot Fuzz
  9. Cabin in the Woods
  10. The Good, the Bad and the Ugly
  11. Watchmen
  12. Moonrise Kingdom
  13. A Clockwork Orange
  14. Willy Wonka and the Chocolate Factory
  15. Monty Python and the Holy Grail
  16. Amélie
  17. Super
  18. The Wizard of Oz
  19. Kill Bill
  20. Star Wars: Episode V
  21. Evil Dead 2
  22. The General
  23. The Dark Knight
  24. Drive
  25. Spaceballs
  26. The Hunchback of Notre Dame
  27. Dawn of the Dead
  28. Up in the Air
  29. Neverending Story
  30. Planet of the Apes
  31. 300
  32. Battle Royale
  33. Tonari no Totoro
  34. Galaxy Quest
  35. Little Shop of Horrors
  36. Alien
  37. The Lion King
  38. Rain Man
  39. Forrest Gump
  40. Hot Rod
  41. Dracula
  42. The Little Rascals
  43. Top Secret!
  44. Moulin Rouge
  45. The Road to El Dorado
  46. Zoolander
  47. Machete
  48. The Room
  49. Filth
  50. Godzilla (2014)
  51. Ra.One
  52. Kung Fu Hustle
  53. Wet Hot American Summer
  54. Megamind

Three Monkeys anmelder Pirates of the Caribbean 4 (2011)

En av årets største blockbustere blir diskutert i en av sommerens siste episoder.

Sjekk også ut Eivinds skriftlige anmeldelse.

Three Monkeys er på Facebook!

Videobloggen hvor jeg, Eivind og Stian diskuterer film har fått en egen fanside på Facebook. Det første målet er å få tretti fans, så vi kan gi den en egen adresse. Så anbefal serien til venner og bekjente, og om du hater oss, folk du ikke liker.

In other news, vent en videoanmeldelse av Pirates of the Caribbean 4: On Stranger Tides i begynnelsen av neste uke.

Anmeldelse: Sanctum (2011)

Useriøst handlingsreferat fordi jeg føler for det: En far og en sønn og en haug med andre ofre drar ned i en hule og blir stengt inne av vann fordi noen glemte å lese værmeldingen, så de bestemmer seg for å svømme ut gjennom et hulesystem. På veien dør folk. Spoiler alert.

Tilbake til virkeligheten: Sanctum har motstridende sider av kvalitet som når satt sammen gjør den til en helt grei film. Den er med andre ord ikke helt det den kunne vært, og jeg tror derfor det avhenger mer på ens eget humør om man vil like den, for det avhenger veldig av hva man velger å fokusere på.

Den første delen er det visuelle. Sanctum er en nydelig film, og til tross for at jeg er gått veldig lei 3D i det siste er dette en av de få jeg liker hvordan de har brukt dybdeversjonen av effekten. Den eneste andre var Avatar, så det er nok ikke noen tilfeldighet at James Cameron har navnet sitt på plakaten.

Det visuelle har også en (veldig) svak negativ effekt, i det at den første halvtimen virket mer som en ekspedisjonsdokumentar enn en fiksjonsfilm. Det er nydelig filmet, både over og under jorden, og det viser bedre enn mange andre filmer hvor pen naturen egentlig kan se ut, men frem til det faktisk begynner å skje noe føler jeg mer at jeg observerer en gruppe med oppdagelsesreisende. Det kan også ha noe med skuespillet å gjøre.

Dette leder meg til den andre siden. Skuespillet i Sanctum er til tider så cheesy at jeg tror de ble smittet av noe når en av karakterene mooner dem. Det er ikke rent ille, men det er forbi grensen for hvor det går over til latterlig.

Underplottet som ligger i fokus er forholdet mellom oppdagerlegenden av en far, og sønnen som av en eller annen grunn også er der, til tross for at han ikke gjør annet enn å klage over faren. Det de fleste ikke legger merke til er at disse to karakterene alltid har noe å gjøre med hver uviktig karakters dødsfall. Min teori er at de planla dette sammen, hvordan de skulle drepe alle en etter en, og enkelt komme unna med det. Det setter et litt nytt perspektiv på ting.


Filmen åpner med at dette skal være inspirert av en sann historie. Det er blitt alt for vanlig å ha denne setningen i begynnelsen av en film, og for meg gjør det ingen forskjell på hva jeg synes om filmen, men det er et lite irritasjonsmoment. Dessuten, om alt dette foregår i forhold til en sann historie er det jo veldig beleilig at alt foregikk så bra oppbygget i forhold til et filmplot.


Karakter: Seks av ti.

Three Monkeys anmelder Fast Five

Noen som vil gi oss prisen for merkeligste åpningssekvens?

Sjekk også ut de skriftlige anmeldelsene fra meg selv og Eivind.

Anmeldelse: Fast Five (2011)

Fast and Furious-serien var aldri helt min greie. Biler med svære spoilere og skinnende pansre har og vil aldri tenne meg. Jeg så Tokyo Drift for noen år siden, men den gjorde et veldig smalt inntrykk på meg, og da jeg så at den fjerde filmen i serien ble kalt det samme som den første, med unntak av ?the?, trodde jeg det var slutten for den. Men nei, det kom enda en oppfølger, og det er visstnok planlagt to til.

Det samme går for Vin Diesel. Fyren er ingen god skuespiller, og det er lett å se at han sliter med å lære replikker, for ingen vil gi ham mer enn en setning med dialog om gangen. Den eneste grunnen til at han blir castet i så mange filmer er fordi han har en høy badass-faktor. Jeg tror filmen som eksemplifiserer Vin Diesel best er The Chronicles of Riddick, hvor nært hver replikk var en punchline.

Han har derimot et ganske godt øyeblikk. På ett punkt møter han Dwayne ?The Rock? Johnson i en nevekamp, og selv om det ser ganske dumt ut når de iblant trykker på spoleknappen for at det skal se veldig raskt ut er det verdt det for å se to kjemper møtes på denne måten.

Når det er sagt forstår jeg appellen, og Fast Five er ingen fryktelig film, men det betyr heller ikke at jeg elsket den. Det største kravet jeg som oftest setter til actionfilmer er om de er oppfinnsomme. Si hva du vil om The A-Team, actionscenen med tanken i fritt fall var oppfinnsom. Machete; bruke tarmene til en person for å kaste seg gjennom et vindu og slenge seg ned til etasjen under er oppfinnsomt. Fast Five; Sette en bil i veien for en buss for å velte den er oppfinnsomt.

Problemet er at etter åpningsscenen hvor dette forekommer skjer det lite spennende før filmens klimaks. Det blir for det meste brukt tid på å planlegge det store kuppet filmen leder opp til. Vin Diesel samler en gruppe med godt over middels talentfulle sjåfører for å rane Rios mest velstående mann. De er aldri på noe sted i filmen fem stykker, men de hadde vel ikke tålmodighet til å vente med å bruke den uoppfinnsomme tittelen til film nummer ni (en mulighet jeg enda ikke utelukker). Når de først har kommet så langt kaller de den nok Fast and the Furious i stedet.


Karakter: Fem av ti.


Videoanmeldelse fra Three Monkeys

Les også Eivinds anmeldelse av filmen.

Three Monkeys Anmelder Thor (2011)

Dette blir den siste episoden utendørs på en stund. Vi trenger bedre lydutstyr for å stenge ute bakgrunnsstøyen. Also, jeg overspiller.

Se også Eivinds skriftlige anmeldelse.

Three Monkeys Anmelder Scream 4

Three Monkeys forlater kinoen! What a twist!

 

Anmeldelse: Scream 4 (2011)


I 1996 laget Wes Craven Scream som en kommentar mot sytti- og åttitallets klisjefylte slasherfilmer, og som en avslutning av sjangeren. Filmen ble derimot godt mottatt av både publikum og filmskapere, og slasherfilmene kom på moten mer enn noen gang før. Nå som alle kjente reglene, var det lettere å bryte konvensjonene, så da gjorde alle det, og sjangeren ble like uoriginal som før, men med et nytt regelsett. Nå er Wes Craven tilbake for å høste fruktene fra den første filmens suksess.

Jeg er ikke noen stor fan av de to andre oppfølgerne i serien. Jeg liker hvordan de bruker sin egen posisjon som drivkraft, som hvordan Scream 2 tok for seg oppfølgere, mens Scream 3 gikk på triologier, men de føles mer som etterligninger av den første filmen. De er ikke forferdelige, men de bruker ikke gimmicket i den grad en Scream-film burde. Det eneste Scream 3 gjorde for å vise til triologiklisjéene var én eneste scene, hvor en avdød karakter snakket til dem fra en VHS. Det som trekker meg er å se karakterene påpeke klisjeer fra skrekkfilmer, og de forrige to manglet dette. De er derimot langt fra unødvendige.

Scream 4 tar nemlig for seg remakes og reboots, og uten de to forrige ville dette bare vært ?oppfølgeren?. De gjør til og med narr av hvordan skrekkfilmer får alt for mange oppfølgere. De refererer Saw, men det tror jeg bare er fordi de er mer aktuelle. Craven ville nok referert til hans egen Nightmare on Elm Street og dens seks oppfølgere om det hadde passet like godt inn.

Wes Craven er den eneste jeg stoler nok på til å gjøre dette bra. Fyren har laget så mange skrekkfilmer gjennom karrieren sin, med et så vidt spekter av kvalitet at han kan regnes som en egen undersjanger blant skrekkfilmer. En av grunnene til at han kjenner så godt til klisjeene i skrekkfilmer er fordi han har brukt flere av dem selv opp til flere ganger.

Jeg elsket Scream 4, fordi den er et fantastisk eksempel på hvordan dårlige klisjeer kan bli brukt på en underholdende måte. Favorittscenen min er én hvor to politimenn diskuterer hvor mye det suger å være lovens lange arm i skrekkfilmer, og påpeker en haug med klisjeer som angår dem, som at man alltid dør om man er en vakt nær pensjonsalderen, har en gravid kone, eller har mindre sex-appeal enn partneren, før de begge blir drept av en klisjé de glemte å nevne.

Jeg var bekymret for at Scream 4 bare kom til å bli mye av det samme som de tidligere filmene, men dette var det serien trengte for å få det opp på et nytt nivå. Jeg håper derimot at Craven lar serien ligge nå. Det er kanskje på tide å ta frem igjen serien om et tiår eller to, men frem til da håper jeg han er smart nok til å gi seg på topp.


Karakter: Ni av ti.

 

Se også videoanmeldelsen sammen med Eivind og Stian.

Les mer i arkivet » April 2012 » Januar 2012 » Desember 2011
Matias - Enchanted Portraits

Matias - Enchanted Portraits

26, Bergen

En litt utypisk filmanmelder som legger underholdningsverdien i en film som hovedgrunnlag, og synes personlige meninger er viktigere enn fagkunnskap.



Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits